Pappas tale ved minnestunden for Katja den 30. august i Alsen :
Kjæreste Katja,
Du var det beste, det fineste og det aller kjæreste Marianne og jeg hadde. Den dagen du kom til verden i Bergen, den 12. desember 1979, bare noen timers før Mariannes fødselsdag den 13. desember, - det må ha vært den beste og lykkeligste dagen i mitt liv. Å holde deg i armene der på klinikken var en følelse jeg aldri glemmer, og de første årene med deg hjemme hos oss i Breistølen var en enestående tid. Du var stort sett glad og smilende, og selv for en utrenet pappa når det gjaldt babystell og småbarnspass, gikk det meste ganske problemfritt. Hver dag bød på nye og rike opplevelser for Marianne og meg, med deg i sentrum.
Ettersom årene gikk, ble du ekspert på svenske barneviser og ikke minst Mumintrollene gjennom Mariannes lesning og synging for deg på svensk. Mitt bidrag til lesning var blant annet fra Torbjørn Egner og Anne Cth. Vestly. Men aller best, tror jeg, likte du at jeg diktet opp og fortalte deg et uant antall variasjoner om de tre små grisers opplevelser med den store, stygge ulven.
Lesing var ellers viktig, både å bli lest for og snart å lese selv, - på skolen ble du raskt den som hadde flest lån fra skolebiblioteket. Litteratur ble også etter hvert en av dine hovedinteresser, både som barn, ungdom og voksen, og vi hadde svært mange gode samtaler om bøker som vi leste sammen eller som du hadde lest på egenhånd.
Sammen med mine foreldre og familien til Vigdis, min kjære søster, var vi ofte på hytten på Hjellestad, og vi har mange gode minner derfra. Men det stedet du nok aller helst ville være, det var på Emsalö i Finland, sammen med Ulla, din elskede Momi, og dine finlandssvenske kusiner og fetre. Den talen du holdt i Finland for bare vel et halvt år siden, den 9. Februar i år, ved Momi Ullas begravelse, om ditt forhold til din elskede Momi, var så dypfølt og gripende, og samtidig så god og velformulert, at mange kommenterte etterpå for en fantastisk tale det var.
Nå er vi fremme ved dine voksne år, kjæreste Katja, men før det var det skoletid og ungdomstid i Bergen blant gode venner og venninner, avbrudt av et vel tre års langt opphold i Strasbourg i Frankrike, der du også fikk mange venner. Du lærte deg raskt fransk, og dine språkkunnskaper imponerte. Du kunne skifte mellom norsk, svensk og fransk uten problemer, når folk snakket disse språkene rundt deg. Finlandssvensk hadde du lært som ditt annet morsmål, parallelt med norsk, først og fremst av Marianne og Momi Ulla. Når du i Strasbourg fikk noen venner og venninner fra Sverige, lærte du deg også raskt rikssvensk uttale og tonefall. Men da du ville begynne å snakke østlandsk med din gode venninne Mari-Ann fra Drammen, da satte pappa foten ned. Det fikk holde med én norsk dialekt, mente jeg, og bergensk ble det. Siden klarte du å holde på en plettfri bergensdialekt selv etter mer en 15 år i Sverige, noe som er ganske enestående.
Fransken din holdt du vedlike gjennom pianotimer med en fransk spillelærerinne, pianotimer som etter hvert ble mer og mer språktimer og som endte med en strålende privatisteksamen i fransk mens du ellers hadde tysk som annet fremmmedspråk på gymnasiet på Katedralskolen. Interessen for litteratur var sterk også da, og Marianne og jeg var meget stolte foreldre da du i siste klasse på gymnasiet vant førstepris for Humanistiske fag i en nasjonal konkurranse for Unge Forskere, med en oppgave der du analyserte kontroversielle romaner i norsk litteratur, fra forfatterskapene til Hans Jæger, Agnar Mykle og Anne B. Ragde.
Studietiden din i Trondheim stod først og fremst i korsangens tegn. Der var du aktiv i flere kor, både som sanger og administrator, og du deltok også ivrig i Studentersamfunnet, blant annet som bartender. Om det var i baren eller i et kor du møtte David, vet jeg ikke, men jeg tror nok det var gjennom felles interesse for korsang at dere traff hverandre og etter hvert ble kjærester tidlig på høsten for 18 år siden, i 2001. Ellers prøvde du deg på forskjellige fag før du endte opp med litteraturvitenskap og barnelitteratur som spesiale, og med en utfullført masteroppgave om ungpikebøker, (flickböcker), om synet på unge jenter i ulike tidsperioder, slik dette ble formidlet gjennom et utvalg ungpikeromaner.
Etter hvert ble du fullt opptatt med jobb, og så, fra og med 2010, med barn, først Rasmus den 7. november 2010, og så, nøyaktig på dagen 5 år etter, Halvar, og deretter, 24 mars 2018, Sverre. Du var virkelig en 100% oppofrende og kjærlig mor, med stor tålmodighet og god kunnskap om barnepsykologi. Jeg lærte mye om forskjellige teorier og idéer om barneoppdragelse i samtaler med deg disse årene, og du lærte meg for øvrig mye annet interessant, blant annet om moderne svensk feminisme. Du var en virkelig givende samtalepartner, Katja, med et verdisyn jeg kunne kjenne igjen både fra dine besteforeldre på begge sider og fra din nærfamilie ellers, - et verdisyn jeg var så glad for å finne igjen hos deg.
I din bryllupstale til David sa du at han har et hjerte av gull. Det samme kunne sies om deg. På din minneside har en av dine venninner skrevet at hun etter første møte og samtale med deg, Katja, hadde inntrykk av å ha fått møte et godt menneske (en god människa). Den karakteristikken treffer godt og sier mye om deg. Du var et varmt, engasjert, kjærlig og godt menneske, som Marianne og jeg, til tross for den forferdelig smertten ved dette tapet vi nettopp har lidd, er takknemlig for å hatt så nært i livene våre, også i dine voksne år.
La meg også få si at å oppleve deg sammen med David og hans nærfamilie har vært en sann glede for Marianne og meg i disse siste 15 årene. Du var så lykkelig over å ha møtt og funnet kjærligheten sammen med David, og du stortrivdes sammen med hans foreldre, søsken, nevøer og nieser. Det er er godt for oss å vite at David og de tre guttene, Rasmus, Halvar og Sverre, er omgitt av en slik varm, kjærlig og trygg familie nå i denne vanskelige tiden, og i årene som kommer.
Som avslutning på disse ordene til deg, vår kjæreste datter, vil jeg lese et dikt. Det er et kjærlighetsdikt, et av de aller fineste i norsk litteratur, - skrevet i 1866 av Aasmund Olavson Vinje. Dette er fra Marianne og meg, - det er Marianne som fant frem til diktet, og hun ønsket at jeg skulle fremføre det. Jeg har tillatt meg å gjøre en endring i diktets pronomenbruk for å understreke at dette er fra oss begge. Diktet er på nynorsk, og i stedet for det personlige pronomen « eg », har jeg satt inn « vi » :
Diktet heter « Den dag kjem aldri » :
Den dag kjem aldri at vi deg gløymer,
For om vi søver, vi om deg drøymer.
Om natt og dag er du like nær,
og best vi ser deg når mørkt det er.
Du leikar kringom oss der vi vankar,
Vi høyrer deg når vårt hjarta bankar.
Du støtt oss følgjer på ferdi vår,
Som skuggen gjeng der som soli rår.
Når nokon kjem og i klinka rykkjer,
D’er du som kjem inn til oss, vi tykkjer.
Vi sprett frå stolen og vil oss te;
Men snart vi sig atter ende ned.
Når vinden lint uti lauvet ruslar,
Vi trur d’er du som gjeng der og tuslar ;
Når sumt der borte vi ser seg snu,
Vi kvekk og trur det må vera du.
I kvar som gjeng og som rid og kjøyrer,
D’er deg vi ser, deg i alt vi høyrer;
I song og fløyte- og felelåt,
men endå best i vår eigen gråt.
*
TAKK til deg, aller kjæreste Katja,
fra Mamma og Pappa.
Visa mer
Visa mindre